I det jeg plasserer foten på første trappetrinn observerer jeg meg selv og tenker; skal du ta med deg stresset ditt opp trappen? Selvfølgelig skulle jeg ikke det. Ett trappetrinn tilbake. Timeout. Jeg satte fra meg vesken min, tok av meg luen og trakk pusten dypt ned i magen, pust inn, pust ut, pust inn, pust ut. En liten tanke om morgendagens agenda meldte seg, pust inn pust ut. Ok, jeg er klar. Med veske i den ene hånden og lue i den andre gikk jeg sakte opp trappen, pust inn, pust ut.
Vel inne i garderoben oppdaget jeg at hele spaet var mobilfri sone. Pust inn, pust ut, jeg tenkte mobilfri, så deilig. Ikke bare mobilfri, men stillespa. Bare lyd fra rennende vann, og fuglekvitter. Ingen krav, ingen forventninger, ingen prestasjoner, ingen hårete mål. Bare lyden av rennende vann og fuglekvitter. Ingen parkometer å løpe etter, ingen møte å rekker, ingen branner å slukke.
I går var jeg 8 timer i paradis. Fikk knekk i knærne og hvilepuls. Indre ro og stillhet. Stillhet i hodet. Hjernespa. Jeg tror jeg hadde målbart lavere blodtrykk når jeg reiste derfra, jeg har det i dag også.
På togturen hjem ble jeg sittende å fundere. Jeg kom plutselig på en historie fra bibelen jeg hørte på søndagsskolen når jeg var liten. Historien om Sareptas krukke. Sareptas krukke var en utømmelig kilde. Den gikk aldri tom.
Hva med din krukke, din kilde? Er du utømmelig? Eller rettere sagt, husker du å fylle på?
Jeg har mange ganger hatt det slik at jeg ikke riktig merker det før det er tomt, helt tomt. Da har jeg som regel blitt syk. Det er akkurat som om kroppen bare bestemmer seg, vil du ikke hvile, så skal du. Da har det ofte tatt litt tid å komme seg igjen. Jeg har tenkt at jeg må stoppe opp tidligere, før jeg er på felgen. Det er utrolig hvor fort gjort det er å glemme at du har tenkt noe så klokt. Har du også opplevd det?
Hos min mormor var det en gammel inntørket brønn. En inntørket brønn gir jo lite vann, så morfar fylte den igjen med jord og plantet stemorsblomster. Mormor måtte fortsatt gå etter vann hver dag, noen dager flere ganger. Hun sa det aldri, men jeg så det var tungt. Jeg hjalp henne med å bære noen ganger, skjønt hjelp var det vel ikke, jeg vimset så mye at det knapt var vann igjen i bøtta når jeg var fremme. Til mitt forsvar, jeg var 9 år. Min mormor hadde aldri en time-out. Tror ikke hun hadde hørt ordet engang. Klesvasken ble gjort i en kjele på ovnen,» koke kleer» kalte hun det. Jeg husker hun fikk vaskemaskin, da var hun stolt. Mormor var 150 på strømpelesten, brukte str 34 i sko, og jobbet som hjemmehjelp for sin eldre bror frem til hun var 80. Mormor bar vann, kokte klesvasken, stelte for broren, og allikevel hadde hun alltid tid, tid til meg og til alle andre som kom forbi. Mormor tok seg tid hun. Tid til det som var viktigst. Blir vi ikke ferdige i dag, så blir vi ferdig i morgen.» Det blir ei rå med det», sa mormor.
Året er fortsatt nytt, har du tenkt å ta deg tid til deg i 2016?
