Jeg valgte vekst og utvikling, jeg la ut på min livs beste reise
For mange måneder siden, en kald januardag i 2013, stod jeg med vesken under armen, klamme hender og hjertet i halsen utenfor inngangen til dette flyet. Jeg følte jeg hadde bena godt plantet på jorden og var derfor ikke sikker på om jeg ville ta skrittet opp, det var jo så trygt og fint der jeg var. Samtidig ønsket jeg jo vekst og utvikling.
En av besetningsmedlemmene kom smilende ut og forsikret meg om at dette var trygt. Hennes vinnende vesen og trygge smil gjorde at jeg valgte å stige om bord, jeg kunne jo i hvert fall være med til første mellomlanding.
Etappe 1: Jeg blir sjef i eget liv
«Velkommen om bord på dette flyet som vil ta deg dit du ønsker» lød det fra en smilende dame i midtgangen, «husk å ta på egen oksygenmaske før du hjelper andre». «Yeah right» husker jeg at jeg tenkte, skjer det noe tar jeg på min egen maske… Sidemannen får klare seg selv! Den smilende damen med glimt i øyet fortalte morsomme, lærerike og spennende historier fra egne og andres reiser, og før jeg visste ordet av det var vi på vei.
Jeg tittet meg rundt i flyet og så på mine medpassasjerer. ”Her var det mye rart, dette blir nok en utfordrende tur… Men jeg kan jo bare lukke øynene og late som jeg sover, så slipper jeg å snakke så mye med dem…”
En av kapteinene kom ut i midtgangen og hilste på oss, en liten dame med et stort kroppsspråk og en historie om mat som fikk alle passasjerene til å brøle ut i latter. Jeg husker jeg lurte på hvordan denne lille damen kunne lede oss trygt gjennom denne reisen, men etter at hun fortalte om sin bakgrunn forstod jeg at her kunne jeg lene meg godt tilbake og nyte turen, for jeg var i gode hender.
Etter en stund annonserte de over høyttaleren at nå fløy vi over Metafor og det kunne bli litt turbulens. Hmm… Jeg rakk å tenke at litt turbulens kan jeg klare, men i det vi var over Metafor, startet det å riste på ordentlig og jeg kjente at dette var jeg ikke sikker på om jeg ville være med på. Jeg begynte febrilsk å se meg rundt etter en fallskjerm som kunne få meg trygt ned igjen.
Damen ved siden av meg så på meg og tok hånden min. ”Dette klarer vi sammen. Jeg skal sitte ved siden av deg hele veien.” Jeg kjente jeg pustet litt roligere og hjertet slo litt saktere igjen… Hun hadde rett – vi kom oss forbi Metafor og luften ble igjen rolig.
Jeg begynte studere de rundt meg litt nøyere og så at det faktisk var mange spennende mennesker her sammen med meg! Kanskje jeg skulle åpne øynene, ikke late som om jeg sov hele tiden og prøve å prate med noen av dem. Men bare litt! Og bare med de som så hyggeligst ut.
Ny annonsering fra besetningen: «Når dere nå ser ut av vinduet vil dere se at vi flyr over sommer, her er det varmt, behagelig og mulighet for late dager, så vi velger å gjøre en mellomlanding, og ønsker dere velkommen om bord igjen før høststormene tar tak.»
Jeg steg ut på trappen, kjente varmen og så at besetningsmedlemmet jeg hadde møtt i døren den kalde novemberdagen stod med et ark i hånden. «Her er beviset på at du har tatt på egen oksygenmaske før du hjelper andre» sa hun med et smil.
Jeg nøt sol og sommer, men før jeg visste ordet av det kjente jeg at luften ble kaldere og vinden økte i styrke. Det var rett før høststormene satt i gang og på tide å gå om bord. Oi! Tanken om å hoppe av reisen etter første mellomlanding var vekk, jeg blir med en tur til. Jeg gikk om bord og spente sikkerhetsbeltet og var klar for neste etappe.
Etappe 2: Team – together-everyone-achieve-more
Ny annonsering over høyttaleren: «Velkommen om bord igjen til tidligere reisende, og velkommen til de av dere som kommer fra et annet fly. På denne turen vil vi fly over Verdier, Identitet og Endringer. Vi vil gjøre dette som et team og vi skal sammen fly over en av de høyeste toppene på denne reisen – Modellering.» Hm… her er det duket for å fly gjennom skyer, og møte mye turbulens. Da kan jeg vel ikke sitte og late som om jeg sover mye av tiden, de sa team, gjorde de ikke det?
Nok en gang tittet jeg meg rundt, noen av de som var her på første tur var her fortsatt, mens det også var mange nye mennesker. ”S**t, de nye ser skumle ut! Jeg later som jeg sover når de ser på meg og så kan jeg være våken når de jeg har reist med før snakker til meg. Det er en fin strategi”, tenkte jeg i mitt stille sinn.
«Da flyr vi over Team» kom det fra høyttaleren. «Og for at vi skal komme gjennom dette på best mulig måte skal vi bytte litt på plasseringene av dere, så fint at dere nå finner deres nye plasser.» Nei! Jeg som satt så fint og trygt her, hvorfor må de endre på det nå….. fallskjerm? Nei, jeg tar sjansen, de nye ser ikke så skumle ut lenger, gjør de?
Etter at vi hadde skiftet plasser var det litt turbulens før vi igjen svevde. Det var mange timer på denne etappen og vi fikk utdelt leire med beskjed om å modellere 3 personer med spesielle egenskaper. Jeg kjente at det begynte å riste igjen, ikke nå igjen, jeg liker ikke turbulens! Eller gjør jeg det? Jeg har det jo alltid så mye bedre etterpå og det oppleves ikke like ille neste gang det kommer… Jeg trakk pusten dypt og kløp meg i fingeren som er mitt anker… Med leire og nye mennesker som viste seg å være veldig hyggelige og som jeg kunne lære så mye av gikk flyturen utrolig fort. Jeg oppdaget at jeg ikke hadde vært redd for turbulensen på veien, jeg hadde kun konstatert at den var innom fra tid til annen.
Ny annonsering fra den trygge besetningen om bord på dette flyet: «Om dere ser ut til venstre vil dere se Nordpolen, og om dere ser nøye etter rett der fremme så er julenissen. Vi tenker det er på tide med en ny mellomlanding hvor dere kan nyte julens fristelser, lange frokoster, glade barn og familie, pyntede gater og trær, så ønsker vi dere velkommen om bord igjen til en litt annerledes etappe når det nye året er ringt inn».
Jeg steg ut av flyet og tanken slo meg ”nå er jeg halvveis på denne reisen”. Jeg begynte å trives, trives med menneskene, besetningen, endringene, toppene og til og med turbulensen!
Etappe 3: What do you want, why do you want this?
Nytt år, nye muligheter og der var flyet mitt – jeg småløp mot inngangen jeg gledet meg.
«Welcome on board this plane to Meta and ACMC.» Hjelp – hva er det de sier? Jeg skjønner ikke engelsk og jeg snakker ikke engelsk – i hvert fall ikke høyt – jeg vil av!!! Jeg fikk panikk og denne gangen fant jeg fallskjermen. Jeg kunne hoppe av, jeg stilte meg på kanten klar til å kaste meg ut…
Da kjente jeg at det stod noen ved siden av meg. Det var besetningen og passasjerene om bord. De sa at om du vil hoppe av er det ditt valg, men om du blir skal vi gå ved siden av deg og heie på deg hele veien. Så hva velger du? Jeg blir, men jeg tar ikke av fallskjermen……
Dette var en humpete etappe og det ristet ordentlig til tider, men det ble også en av de morsomste og mest lærerike etappene på denne reisen. Det var her vi fløy over Metaprogrammer, Struktur, Overbevisninger og mye mer. Det var her jeg fikk venner for livet, og det var her jeg forstod hvor mye jeg hadde opplevd og lært på denne reisen.
«Mine damer og herrer, vi vil gjerne takke dere for den flotte reisen hvor vi for det meste har hatt fin utsikt. Noen ganger har vi vært inne i tåke, og vi har hatt en del turbulens, men ikke minst har vi sett mange flotte soloppganger. Nå ønsker vi dere lykke til videre på det neste flyet dere velger å gå om bord i, og vet at dere har ferdighetene og roen til å gjennomføre den – hva nå den måtte medbringe av utfordringer og gleder. Lykke til!»
- april 2016 var den store dagen hvor jeg trådde ut av flyet med den trygge besetningen og de hyggelige medpassasjerene. Medpassasjerer som jeg ikke latet som jeg sov for å slippe å snakke med lenger, medpassasjerer som har blitt venner for livet. Men først en påminnelse på hva jeg hadde fått med meg på denne reisen. Først demonstrere hvordan jeg tok på oksygenmasken selv, for så å hjelpe sidemannen, så en forklaring på hvordan kartet og reisen hadde vært og til slutt en annerkjennelse for at jeg hadde bestått.
Jeg er nå DNCF sertifisert coach.
I am so proud!
For en utvikling, for en reise.
