Hva samler du på?
Det er skikkelig artig synes jeg å rydde i skuffer og skap. For ett par dager siden stupte jeg ned i noen skuffer. Ja, der er virkelig mye rart jeg har samlet på. Mye nyttig til her og nå og fremover og noen deilige skatter. Samtidig får jeg innrømme at jeg dessverre har samlet på altfor mye skrot, alt for lenge.
Hva finner du når du rydder i ”skuffer og skap”? Hva samler du på?
Noen mennesker samler på sinne, ergrelser og nag.
De tviholder på sårene og skuffelsene og kommer ikke over dem. Istedenfor å slippe fri smerten gjennom å legge ting bak seg eller gjennom tilgivelse, så maler de på det om og om igjen i tankene sine. Noen ergrelses- mennesker lukker seg i bitterhet og innesluttethet, andre blåser dem ut og eksploderer titt og trutt på andre.
Ergrelser og bitterhet skader dem selv mer enn det skader dem de ergrer seg over. De som fornærmet dem har nok allerede glemt fornærmelsen og gått videre med livet, de fornærmede fortsetter å videreføre smerten. Hør; dersom dette noen ganger er deg: Den som har såret deg i fortiden, kan ikke fortsette å såre deg nå – dersom du unnlater å holde på smerten gjennom ergrelser og bitterhet. Din fortid er fortid. Ingenting kan forandre den. La det vonde i fortiden gå, lær av det og så slipp det.
Mange mennesker samler på skyld.
De tilbringer store deler av livene med å løpe fra anger og gjemmer sin skyld. Skyld-drevne mennesker blir ofte manipulert av minner. De tillater fortiden å kontrollere deres fremtid. Ofte straffer de seg selv med å sabotere for seg selv, nye gode relasjoner, nærhet og tilstedeværelse her og nå i eget liv. Da Kain syndet var det hans ”skyld” som frakoblet han fra livet. ”Den skylden som driver deg, vil gjøre at du blir en hjemløs på jorden” sies det om han i 1 Mosebok. Vi er delvis produkter av vår fortid, men vi skal ikke være fanger eller fanget av den.
Noen samler på frykt, andre igjen av behovet for bifall og anerkjennelse eller redsel for hva andre må tenke.
Jeg kjenner ikke alle nøkler til det gode liv, men en nøkkel til fiasko er å være drevet, styrt og kontrollert av hva alle andre måtte synes om dette og hint .I skuffen oppdaget en samling dikt som var klipt ut fra diverse blader. Et av dem er av Karin Boye og heter Morgen, de siste strofene sier:
-for dagen er du,
-og lyset er du,
-solen er du,
-og våren er du,
-og hele det vakre, vakre ventende livet er du.
Disse små ord rettet mitt fokus mot tilstedværelse og oppmerksomt nærvær. Det vakre ventende livet venter på deg og meg. Kan det være en nøkkel som fremskaper glede og engasjement, mon tro?
For ingenting er ferdig fra begynnelsen. Det er hva vi gjør av det som møter oss på vår vei som bestemmer livet og utgangen. Hva velger vi å se, hva velger vi å samle på, hva velger vi å minnes?
