I voksen alder hadde jeg alle ytre tegn på suksess. Jeg lyktes godt i jobber og med etablering av egne selskaper. Men suksessen, komplimentene og anerkjennelsen kunne jeg ikke tro på. Jeg visste jo innerst inne at jeg ikke dugde.
Jeg fikk nok av mitt eget syn på meg selv og andre, og la ut på en reise over flere år, for å finne ut at jeg duger likevel. En reise for å finne ut hvem jeg egentlig er, hva som er viktig for meg, hva som gjør livet mitt godt, hvordan jeg kan være et menneske på linje med andre som har lov til å gjøre feil og å være usikker, og hvordan jeg nå snur utfordringer og nederlag til nye muligheter.
Etter fjorten år i bransjen blir jeg fra tid til annen presentert som ”ekspert” i ulike fora. Jeg beskrives med flotte ord som ”inspirerende”, ”kommunikasjonsekspert”, ”profesjonell coach”, ”drivende dyktig”, og i kundemøter hører jeg ting som ”det blir garantert annerledes her nå som Lene er med”. Noen ganger lurer jeg på hvem de egentlig snakker om. Meg? Nei, det kan vel ikke stemme?
Allerede som 6-åring fikk jeg høre at jeg ikke var god nok. Jeg satt på toalettet i barnehagen og hørte den ene jenta si til den andre at ”Lene skal vi ikke bry oss med, hun liker vi ikke”, og den andre svarte ”OK”, og sånn ble det. De lekte og jeg fikk ikke være med. Heldigvis hadde jeg barnehagetanten Solveig og hun strålte som en sol da hun så meg og alt ble bra igjen.
På skolen kom jeg i samme klasse som hun som ikke ville like meg. Hun som alle ville være sammen med, og som valgte og vrakte venner ettersom det passet henne. Hun som sørget for at skolesekken min ble tømt hver dag på vei hjem fra skolen. Hun som fikk de andre til å stå rundt meg og sperre veien helt til jeg gjorde som forventet, startet å gråte.
Heldigvis hadde jeg Tor, bestekompisen, som jeg bygde olabil med, klatret i trærne med og som strålte som en sol da han så meg etter skolen, så ble dagen bra igjen.
Eller – tilsynelatende bra igjen. Jeg hadde jo lært meg i disse årene at jeg ikke var god nok, at jeg ikke dugde. Jeg hadde hørt det så mange ganger i ulike former og varianter at det ikke var tvil i min sjel om at det var sant. Jeg var usikker og nervøs hver dag da jeg gikk til skolen – ville hun som var sjefen være syk så alle kunne leke fint sammen eller måtte jeg stå utenfor leken og høre stygge ord?
Jeg var usikker da jeg møtte nye mennesker, ville de like meg eller ville de også syntes jeg ikke dugde? Jeg lette etter signaler som bekreftet mine verste antagelser og vurderte meg kontinuerlig opp mot hva andre sa til meg. Mitt selvbilde var totalt avhengig av bekreftelser fra andre.
I syvende klasse startet vi på ny skole og jeg byttet klasse for å slippe unna. På denne skolen var det andre regler som gjaldt og hun som jeg flyktet fra, mistet sin makt og glans. Her var det andre dronninger som rådet og jeg fikk for første gang siden jeg startet i barnehagen oppleve en frihet og glede ved å gå på skolen. Og jeg fikk oppmerksomhet, mye oppmerksomhet, for mye oppmerksomhet. Jeg som før hadde vært lykkelig med å spise smuler ble nå plutselig servert de deiligste retter og det gikk rett til hodet på meg. Jeg ble avhengig av å stå i midten. Denne gangen fordi alle lo med meg og ville være nær. Avhengig av å høre fine ord – så avhengig at andre ble lei og det tok slutt, og jeg igjen forstod at jeg ikke var bra nok, det hadde bare vært en kortvarig illusjon.
Så jeg flyktet igjen – dro til Amerika ett år for å finne meg selv og komme meg bort. Ett år på High School i en bitteliten by. Jeg fant ikke meg selv i Amerika, men jeg ble klar over hvor stort behov jeg hadde for andres anerkjennelse av meg som person.
Livet mitt har vært en berg og dalbane, mitt humør og psyke også. Jeg har lyktes i det meste jeg har gjort som voksen. Hatt gode stillinger. Blitt oppgradert som ung leder på BI og NHH, vært smilende flyvertinne i SAS, gründet og solgt IT firma, og nå jobbet som coach/konsulent i CoachTeam as – House of Leadership de fjorten siste årene.
Hele livet har jeg fått høre at jeg har et pent smil. Og å smile det gjorde jeg kontinuerlig. Og jeg var overrasket over at så få oppdaget at smilet i hovedsak bare var utenpå.
Men jeg var bitteliten og visste jo at jeg ikke var bra nok så mine suksesser talte ikke i egne øyne.
Så hva var det som gjorde forskjellen for meg? – fikk meg til tro på meg selv – at jeg kan og er verdifull nok i meg selv?
Jeg var «så heldig» å bli syk i 1999 og fikk diagnosen ME etter en lang utredning. For første gang i mitt liv måtte jeg bremse totalt ned. Telefoner, samtaler, aktiviteter – alt ble for mye og jeg hadde nok med å holde meg fast i eget liv, i egen hverdag med to små barn på 4 og 2 år. Jeg var lenge sengeliggende og mye overlatt til stillhet og refleksjon.
Jeg fikk en gylden anledning til å tenke over livet mitt, tenke på hvordan jeg hadde latt andres meninger prege hvordan jeg så på meg selv og dermed prege mitt møte med andre. Hvordan jeg hadde adoptert min fars pessimisme, blitt totalt avhengig av andres vurderinger og blitt en versjon av meg som jeg ikke satte særlig pris på. Jeg fikk nok, og startet en lang reise, en reise som handlet om å bli en utgave av meg selv som jeg trives med, og å gjøre bevisste og gode valg i livet.
Jeg ville stole på meg selv og se på verden med takknemlighet og åpenhet, være en som både jeg og andre ønsket å være sammen med, og som levde et meningsfylt liv. Reisen varer enda og jeg håper den vil vare livet ut. Jeg går stadig på trynet, og bruker hyppig uttrykket ”Learning by tryning” eller “feiltastisk” som Kathrine Aspaas skriver om i Raushetens tid.
En av de tingene jeg lærte på reisen er at vi alle bare er mennesker, vi gjør feil og er usikre i blant, og det handler om å lære av våre feil så vi vokser og utvikler oss. Og nettopp disse erfaringene og hvordan jeg har lært å håndtere utfordringer og å se muligheter, er sammen med min formelle coachutdannelse, det som har gjort at jeg nå av noen kalles ”ekspert”, og at jeg har mye å bidra med overfor mange. Jeg er så heldig at jeg får lov til å jobbe sammen med mennesker og bedrifter som ønsker vekst og utvikling og som skaper en kultur som gjør at ansatte føler seg verdsatt og anerkjent. Og hvor det er lov å feile og lære av sine feil.
Jeg kaller min reise for Medvind. Jeg vet det kommer mye ulikt vær og fremtidige stormer, samtidig vil jeg ha fokus på å finne medvind.
På hvilke livsområder og sammenhenger i livet kunne du tenke deg å få medvind i seilene?
