De siste ukene har mediene fortalt om svært grove mobbehistorier. Historier hvor barn blir krenket på det groveste i skoletiden. Historier så horrible at det fanger medienes interesse. De fleste er nok enige om at disse episodene er fullstendig uakseptable. Dessverre er ikke disse historiene enestående.
Mange skolebarn lever med mobbing, hver dag. Mobbing vi ikke hører om på nyhetene. Jeg undres om vi voksne egentlig forstår hva mange barn gjennomgår i løpet av en skoledag? Som arbeidstakere har vi rettigheter. Vi har arbeidsmiljølov, HMS forskrifter, fagforening og en rekke andre alternativer å trekke veksel på, om vi skulle komme til å oppleve trakassering på arbeidsplassen. Som voksne kan vi anmelde, oppnå erstatning og oppreisning for uverdige forhold på arbeidsplassen.
Så hva med barna våre? Jeg lurer på om vi forstår hvordan mobbing bidrar til å fullstendig ødelegge et barns oppvekst, skolegang og fremtidsmuligheter? Jeg vil derfor invitere deg til ett tankeeksperiment. Hva om vi overfører barns opplevelser til arbeidslivet?
Se for deg følgende scenario hvor DU har hovedrollen:
Umidddelbart når du våkner om morgenen kjenner du at det knyter seg i magen. Du gruer deg til å gå på jobben.
Du vet at ett par av kollegene dine venter på deg allerede på bussholdeplassen, der de kommer til å kommentere hvor stygge klærne dine er, kalle deg stygge ord og dette allerede før dere har kommet på bussen.
Det er ydmykende. Det er mange tilhørere på holdeplassen som ser på, men ingen gjør noe. På bussen setter du deg bakerst i håp om å få sitte i fred. Det får du selvfølgelig ikke. Litt lugging, og restene mobbernes yoghurt ligger nå i vesken din, godt klint ut over rapporten du jobbet med så mange timer i går kveld, den som skal leveres i dag.
I det du går av bussen, spenner de bein på deg, du ramler i en sølepytt og får søle over alle klærne dine.
Du kjenner at du gruer deg skikkelig til å fremlegge rapporten din, klærne full av søle, rapporten full av yoghurt, OG enda er ikke arbeidsdagen din begynt!! Når du kommer på jobben, 10 minutter for sent, fordi du har forsøkt å vaske bort det verste av søle og yoghurt, er kollegene dine allerede godt i gang med sin dag, blide og fornøyde. Sjefen din gir deg et blikk som ikke er til å misforstå.
Du har kommet for sent for andre gang denne uka, du forklarer ikke hvorfor, det har du forsøkt før og fått beskjed om å ikke være så nærtagende.
Du drømmer om å slutte i jobben men det kan du ikke da du har skrevet en 10 års kontrakt.
Du jobber litt noen timer i det åpne kontorlandskapet, bare avbrutt av litt latter og røre borte ved skrivebordet til kollegaene. Ingen snakker til deg. Du tenker at de andre har nok rett når de sier at du er stygg og dum. I lunsjen tar du frem matpakka som kjæresten din har smurt til deg. De andre ler når de ser at du har fått ” ha en fin dag lapp” av kjæresten din i matpakka. ” Ha en fin dag!” roper de, mens de ler, igjen og igjen. Sjefen din er på spiserommet for sjefer.
Når du har spist, går du en tur ut for å få være i fred. Kollegene følger etter deg og forsetter å slenge drittkommentarer til deg. Etter lunsj er du tilbake ved skrivebordet og oppdager at minnepinnen din er borte, noen har tatt den. Da får du ikke skrevet ut en ny utgave av rapporten, men må levere den som er full av yoghurt. Sjefen din rister oppgitt på hodet, du forsøker å forklare, sjefen sier han er lei av unnskyldninger. Du vet at lønnsøkning kan du bare glemme nå. Det knyter seg enda mer i magen og du har lyst til å gråte. Du gråter inni deg, helt til du ikke har kontroll lenger. Da må du løpe ut på toalettet, noe som gjør at du kommer for sent til fremlegget av rapporten. Du er nå på bristepunktet, men tar deg sammen og rekonstruerer så godt du kan. Sammenklistrede yoghurtpapirer hjelper deg lite. Du stotrer frem, det hele gir inntrykk av at du har gjort en halvhjertet innsats. Så blir du kalt inn til en samtale med sjefen. Du forsøker å forklare, begynner å gråte, alt du ønsker er at sjefen din forstår deg.
Sjefen din forteller deg at du må slutte å være så fintfølende. Kollegene dine er litt tøysete, de mener jo ikke noe med det. Dessuten blir det enda mer gøy å tøyse med deg når du reagerer på den måten. Bare la være å bry deg om dem du, sier sjefen, så slipper du å bli så lei deg ….
Du forstår at det er nytteløst å si noe mer, og tenker allerede på at dere skal med samme bussen hjem.
Og slik fortsetter det hver dag, gjennom hele 10 års kontrakten din. Tenk om det var deg, som hadde en slik hverdag? Hva hadde skjedd hvis dette var en sann historie fra arbeidslivet? Etter et par advarsler hadde kollegene dine måtte slutte. Norsk arbeidsliv tolererer ikke slik oppførsel.
Skolebarn må tåle det. Skolen er barnas arbeidsplass.
Vi har nulltoleranse på terror. Terror skaper frykt. Mobbing er terror. Mobbing skaper frykt. Mobbing medfører at barn begår selvmord.
Hvordan kunne det gå så galt? Jeg kjenner ikke svaret, men hva kan jeg og du gjøre?
Kan vi starte med oss selv? Kan vi samstemme vårt indre moralske og etiske kart med våre handlinger? Ta avstand fra mobbing av barn og voksne? Våge å bry oss, si det høyt, dette aksepterer jeg ikke! Snakke med barna våre, følge med på deres nettliv?
Kan vi være enda tydeligere forbilder for dagens barn?
Dagens barn er morgendagens ledere.
Er du klar til å ta ansvar i dag?
1.Ta en tallerken
2. Kast den i bakken
3. Ble den ødelagt?
4. Ja
5. Si at du er lei deg
6. Jeg er lei meg
7. Er den i orden igjen?
8. Nei…..
Mina H. Kristoffersen, NLP trainer og kursleder hos CoachTeam as – House of Leadershiop
