You got mail
Slik startet min dannelsesreise i “Kreativ ledelse og coaching”. En avsender i Oslo ved navn Lene svarer på min forespørsel. Kjapt, informativt, bestemt, vennlig. Ja, alt slik en selger ville solgt sine tjenester. Men; stopp der, tenker jeg.
Det er noe mere her. Innimellom linjene. Ein eim av raushet, godhet, varme, visdom og kunnskap. Og positivitet. Det er ikke bare ord. Setninger. Eller er ho så dyktig selger? Ja kanskje, ikke vet jeg. Kanskje begge deler?
Solgt. Usett- men følt.
Turen går til Oslo. Fra smeige-strender og måger og og ræger . Til hard asfalt, gribber og flyvende kongekrabber. Fra trygg bedehusbebyggelse til Grûnerløkkas ukjente smeltedigel.
Et par, tre minutters søvn på natt-toget gir meg akkurat den boosten jeg trenger for å dra frem mitt indre kart. Kompasset henger ikke rundt halsen i dag. Det ligger i halsen. Terrenget ser jeg ikke. Jeg befinner meg midt inni en maurtue. Det kråler og kravler i meg. Klokken er sånn omtrent sånn «ti over halv -der- jeg -pleier- å-legge- meg.
KEISER AUGUSTUS, tulipaner, lykkehjul og lykkepille
Ok. Augustus. Keiseren av Grùnerløkka. Hva er dette? Hva har jeg gjort? Har jeg som vi sier på sørlandsk “drede på draget” nå eller? Det eneste jeg vet sånn cirka er: Jeg har sett noen videoer med rare mennesker. Kanskje gode, rare mennesker. Lene- min usette venn. Hun er den jeg kan… ja nettopp- lene-meg-på. Den er innafor. Og frøken Sleveland har jeg kun flørtet med fra mitt digge digitale gjemmested. Øynene hennes som triller rundt som et lykkehjul på Tivoli. Før de stopper på DEG!
Og smilet hennes. Hun smiler til og med med smilet. Hun må være praktisk å ha på kjøkkenet, tenker jeg. Hvem trenger mikroovn? Det er bare å holde den frosne «grandien» etpar sekunder foran øynene og vipps; så er middagen klar.
Ta patent snarest, tenker jeg.
Nuvel. Våkn opp, sier jeg til meg selv der jeg vandrer opp veien mot Augustus. Nei, ikke ennå. Nei, ikke ennå. Jeg vil drømme meg bort litt til… Jeg kommer til å tenke på hun derre flagrende prinsessa. Min blonde prest. Altså; jeg har hørt mange prate mye før. Men det er liksom noe revolusjonerende med måten hennes. Hun prater jo med hele kroppen. Til og med tærne. Hvis du ikke synes ho er fasinerende og motiverende- så anbefaler jeg en lykkepille. Da er det ingenting annet som kan hjelpe deg. Men på den andre siden- er ho jo selve pillen. Her har du resepten. (Les pakningsvedlegget.) :
Ta to til frokost, en til middag og to til kvelds. Inntas med et glass vin på kvelden. Eller ved behov.
Bivirkninger, vanlige ;Kunnskap, galskap, humor, oppskaket, våken, lattermild, motiverende effekt.
Uvanlige/sjeldne: det er rapportert et par tilfeller av latterkramper og spasmer. Ingen dødsfall meldt om pr dd. I så tl felle ordner Erica med begravelse og kontakter pårørende.
Øy… der dukker Marga opp på netthinnen… Merkelig navn…Tulipaner og tresko. To motsetninger kanskje. Kanskje ikke. Ho kunne jeg tenke meg å sitte på en coffee-shop i Amsterdam og coache med, tenker jeg. Business Practitioner satt i system.
Augustus . Jeg seiler inn i gata som en duk i frisk bris. Det sitrer i kroppen. Mitt første møte med disse menneskene. Jeg skuer en forvirret mann. Han leter etter inngangen. Han er trygg å henge seg på. Et litt sånn sjarmerende vimsekopp.
- Hei, skal du også på kurs?
- Hei, ja jeg skal til CoachTeam. Jeg heter Thor Ivar.
Jeg introduserer meg og føler meg foreløpig trygg. Thor Ivar husker jeg fra presentasjonen. Tidligere skuespiller. Kan han lære meg å være en annen akkurat nå? Østlending bosatt i Ålesund. Hva fader har han gjort galt? Som om jeg skulle flytte fra sommer og sol til kalde, mørke værutsatte nord. Eint gonne happen!
En tornado slår plutselig innover bakgården i Augustus. Før jeg rekker å beskytte meg får jeg tredd en steikepanne av en neve over meg.
- Ole Jonny her, gjaller det over Oslo øst og opp til Sinsenkrysset.
Hvert bein i min skjøre høyrehånd er pulverisert. Auuuu…
Det er som elefanten hilser på pissemauren.
Tivoliporten åpner seg. Og der står lykkehjulet og spinner.
- Hyggelig å se deg.
Jeanette Sleveland live. Været skifter fra orkan til varm fønvind.
Opp trappene åpenbarer det seg. Jeg vurderer å bytte hånd å hilse med. Svette håndflater bytter bakterier.Lyttemuskelen vibrerer av overarbeidelse …
Erica. Armer og bein og latter og smil. Min prest fra tiden i militæret Og det er en av svært få ting jeg husker fra soldat-tiden. Kul dame..
Trekker meg som vanlig litt tilbake på veggen. Flua setter seg på siden. Betrakter. Observerer.
Et sammensurium av denne merk underlige arten, homosapiens, dukket ned. Ei nordlandsdame på jakt etter sin indre nøkkel. En spretten dude med bodø-dialekt ser komfortabel ut. Magemusklene hans smiler til meg og minner meg nok en gang på de aktive, passive medlemskapene jeg har på diverse treningssentre.
En svensktalene prater i transe-metafor om «landet lenger bak». Må være Sverige det, tenker jeg.
Opp trappa tripper Lise. Hun skal på skolen.
- Hilde heter jeg, hyggelig.
Østfold er representert også ja. Hva er neste….
- Marianne….
Måtte jo komme en med trønderdialekt. Heldigvis for meg hadde ho rett kjønn. Hadde en mann med trønderdialekt dukket opp- ja, da hadde jeg dukker ned. Schools out!
Neida, så joda…Fortsatt litt utrygg. Har ikke helt roen. Ingen å «lene» meg på….
Huet svir av et par celler kjenner jeg idet dagen går over i læremodus. Jammen fikk jeg bruk for mine studiepoeng fra flerkulturell kommunikasjon. Men mange likhetstrekk begynner også å tre frem. Kanskje Ole Jonny og jeg ikke er så ulike likevel. Dette må jeg utforske mer….
EVENTYR
Puhhh. Endelig er dagen på Augustus over. Takknemlig og lært mye nytt. Jeg tipper han foreleseren, Even fra UiA, er født i tyrens tegn. Even Tyr. Eventyr. Forteller kunst og innlevelse i verdensklasse. Leken og dyp. Kul kombo. Og tema er jo kreativ ledelse og kommunikasjon. Blink hos meg deg. Tror vi sier innertier.
Jeg starter helte-reisen med sørlandsbanen. Nesa mi peker syd. Hodet, bihulene og alt der oppe er fullt. Input i lange baner. Men jeg er redd for å snyte meg. Hvorfor? Input’et jeg sitter igjen med etter seilduk-opplevelsen vil jeg ha der oppe et sted. Bare ikke “dett” ut, ass!! Jeg snyter meg oppover og tøffer av gårde.
ZOOM INN
Hmmm. Metochi neste. En uke med apekatter, elefanter, ørner, bjørner, smygende rovdyr, søte, små gnagere og en Nemo-fisk. Med mer.
Dette blir zoologisk hage, eller zoologisk kloster, om du vil…
Høyt , høyt , høyt, høøøøøøøøøøøøøøøyt der oppe.
Første jeg ser er lede-lene på flyplassen. Min påle i slik sammenheng. Ankeret er satt.
Plassen i flyet finner jeg. Joda. Olè, Olè, Olè. Sambaen er løs. Bodøværingen sjekker pulsen. Jeg sjekker sjokoladen. Den har ikke gått noen sted… Gelè. Gi meg en pakke Gelè. Freia Gelè.
Innlosjering på rommene. Jeg skal hoppe idet. Dride meg ut. Jeg heier på meg selv. Ikke lenge etter heier alle andre på meg også. Og jeg på de. Hva skjer? Konkurranse-Per heier på andre. For en følelse av lykke, lærdom og glede. Samhold.
Hemmelige venner, mikrogaver som vokser seg store i hjertet. En gresk salat av lærdom, klokskap, kompetanse, nettverk, lykke og inntrykk.
VÅPENHVILEN PÅ METOCHI
Jeg hilser på Don for første gang. Selveste Don. Et kort , lite møte. Jeg skal klare å samarbeide med han. Best sånn, tenker jeg. Hele mafiaen er jo i aktivitet om han får bismak av sigaren. Audiensen er kort. Respektfull. Han henviser til mafiabrødre ned i systemet. Det avtales møter. Det er våpenhvile og partene underskriver avtaler. I taushetspliktens navn, kommer jeg ikke inn på detaljer hva disse innebærer. Men, vi har en deal.. Så smøring og oppdateringer må gjøres… Vi får se, jeg har i hvert fall ingen hensikter hva brudd på våpenhvilen angår. Snakker vi varig våpenhvile? Ikke vet jeg….
Et brev ankommer Metochi. I en vakker seremoni. Noe «større- følelse» gjør seg gjeldende. Det må være fra min hemmelige venn.
Boys don`t cry, synger The Cure. Ok The Cure! Men menn gjør.
Det ble en »regnfull» og vakker dag i Metochi.
It`s raining men, synger «The Weather Girls» Ja, kanskje det. Its raining tears, tenker jeg og nynner på Tears in heaven av Clapton.
Er det her det er party?
Ohhh, yaaaah…
Det er ikke vanskelig å skifte tilstand, bare så du vett det. Ja, bare så du vett det.
« Eg har så sinnsykt sans for deg» Og meg.
Wow…
Tilbake sitter jeg med en skattekiste av glitrende gaver; Verden trenger meg. Raushet. Godhet. Klokskap. Humor. Og mange , mange flere. Og en sur sokk har fått ny betydning.
Og tilbake på flyet kommer selvsagt Elefanten og Pissemauren ved siden av hverandre.
Gresk magi har fått elefanten til å bli et mindre dyr. Lettere dyr. Tar ikke fullt så mye plass.. Vet ikke åssen. Kanskje han vet det best selv. Jeg liker det dyret. Og mauren pisser ikke på folk lengre. Den er blitt mer kjelen. Vil ikke kalle den en maur heller. Den er god å være i, i hvert fall. Og den skal stelle godt med seg selv og de andre dyrene i skogen. Eller i vannet for den sak skyld. Hopp i havet. Nyt det !!
Its a kind of magic..
En metaforisk hilsen fra Per Inge Molvik
