Hva jeg gjorde før som jeg ikke kan gjøre nå. Selvplagingen om alt fra å ikke kunne gå i høye hæler mer, den lange veien frem, usikkerheten. Da jeg omsider fikk mobilisert til å gi meg selv et ærlig svar; hva skal til nå for å gå videre? Svaret hadde jeg jo, dypt der inne.
Utover medisinske mirakler er det kun jeg og bare meg som kan endre situasjonen og snu tankebanen til å si til meg selv; jeg vil klare dette, jeg vil ha mening, jeg vil lære ta hver eneste dag som de kommer.
Jeg vil la være å tenke på neste operasjon, neste hinder. Jeg vil ta det som det kommer. Læring og sannhet. Hva er det jeg kan gjøre for å påvirke egen situasjon? Ville livet få mening igjen? For meg er det kun en ting som er drivkraften: mestring og glede. Veien frem fra å være en meget sterk fysisk person som har levd et liv som stort sett har vært enten på ski i fjell og i marka, i motbakkekonkurranser, på golfbanen, hesteryggen, treningsstudio, padlingen/kajakk og de lange og mange flotte turene med hunden. Veien til et annerledes fysisk liv. Hjelp til å takle det psykiske fikk jeg. Det var jeg nødt til å ta imot. Og da det stod på som verst kom sykehuspresten. Trøst. Anerkjenne de vonde følelsene og se mulighetene.
Så; etter hvert ba psykologen meg lage en liste over aktivitetene jeg gjorde før ulykken med en liten ekstra kolonne for målt i % (livskvalitet) ble den listen lang. Veldig lang.
Så var det listen over aktiviteter jeg kunne gjøre utfra livet og mulighetene i dag: den listen ble kort. Veldig kort. Men etter hvert har den listen blitt lengre. Jeg erstattet fort ordet fysiske begrensninger og psykisk forurensing med fysiske muligheter og mestring. Fordi trening og endorfiner døyver smerter og psykisk støy har dette blitt en veldig viktig arena i livet nå som før. Jeg trener styrke, padler, går fremdeles turer i slow-motion (noe hunden synes er tipp topp for da blir det mer tid til lunting og lukting) og jeg har meldt meg på handicap golf og sit-ski trening (må læres fra grunnen). Alt i alt er mestring ordet.
Med mestring kommer selvfølelsen tilbake, det blir mindre mørkt i hodet og tankene flyter uendelig mye lettere når jeg øker vektene på treningen og når jeg glir avgårde på stille sjø i kajakken. Går turer med hunden hver dag og tilbakelegger 2 km på 1,5 time. Men det er greit, jeg er ute og «går».
Jeg vil ha det rolig og hyggelig. Har aldri vært spesielt rolig men har blitt det fordi jeg måtte og det ble enklere å være meg. Sliter fortsatt å bli venn med kroppen og å se meg i helspeil. Men ansiktet er det samme og jeg skrev i dagboken hva jeg er fornøyd med og hva jeg vil unngå å se på, og hva jeg kan gjøre bedre. Ulykken har ødelagt samtlige nervebaner fra kneet og ned, jeg orket ikke ta på benet på mange måneder. Det er stygt og maltraktert med lange mørke arr etter 8 operasjoner. Nå klarer jeg å ta på benet fordi den stakkars huden trenger fuktighet i form av spesialkremer og olje. Benet er som det er og vil bli verre. Det er ok, skal ikke delta i missekonkurranse uansett og who cares?
Å ta sats, å tørre å tenke tankene ut, å stole på andre, ta oppgjør med gamle holdninger og indre støy fordi livet ble så mye bedre av det og roen har senket seg. Det beste; da jeg omsider forstod at jeg ikke kunne klare alt selv og måtte be om hjelp har jeg innsett og opplevd hvor deilig det er å la andre slippe til og samtidig se at de synes det er hyggelig. Den tanken om å be om hjelp har aldri vært installert i meg – før 14.02.16. Stole på andre.
I november 2017 står operasjon nr. ni for tur. Etter hver operasjon har det blitt klart at benet blir svakere og svakere. Det er snakk om amputering hvis neste forsøk med rekonstruksjon mislykkes. Det er ikke mer å gjøre. Ok. Da får jeg et ben å gå på og spøker om at jeg blir Bionic woman? Forbereder meg mentalt i den grad det er mulig og leser alt jeg kommer over om emnet. Vet at uansett hva som kommer til å skje er jeg den samme.
Hva er dine strategier for å kunne si bra nok?
Når du først må sitte i rullestol i lang tid og så manøvrere deg rundt på krykker for i det hele tatt å kunne komme meg fremover – ble jo det bra nok. Hvis jeg skal komme meg rundt må jeg bruke krykker. Når jeg bruker krykker kommer jeg meg rundt og da er det absolutt bra nok.
Når jeg ber om hjelp eller bistand til et gjøremål eller noe annet og hjelpen kommer og jeg kritisk tenker « jeg ville ikke gjort sånn og sånn selv/utført oppgaven sånn eller slik» er utfallet bra nok så lenge oppgaven er utført. Den personen gjør så godt han/hun kan og det er virkelig bra nok. Standarden er ikke min/ som jeg ville gjort det – det er utfallet som teller og det er bra nok uansett. Terskelen er lavere og livet enklere slik. Jeg går med det benet jeg har og det er bra nok. Jeg har den familien jeg har og det er bra nok. Økonomien har naturligvis blitt svakere da jeg gikk fra sykepenger til aap – men den er bra nok og jeg overlever helt greit.
Å slutte å tenke på at alt var så mye bedre før, og tenk om, dersom, hvis at………Kravene er senket kraftig og alt i alt er livet; ja takk, bra nok. Utfra mitt ståsted utfra hvordan jeg har valgt og kan leve livet nå. Jepp, her har vi et valg og ta konsekvensene av det valget. Hvis det er for mye tullball og klaging over valget vårt og det hele blir vanskelig å forholde seg til får vi endre på det. Hvordan……Når alt kommer til alt har vi mennesker ansvar for oss selv og å ønske seg for mye og å ha urealistiske forventninger til andre og seg selv er kun utmattende.
Jeg har for lengst sluttet å si ja jeg har det bra. For det er åpenbart at jeg ikke har det hvis jeg sammenligner med det livet jeg levde før ulykken. Nå er nå og jeg har det bra nok med å leve et godt, balansert og meningsfullt liv og det duger. Min strategi har vært å skape livet etter forutsetningene og ikke begrensingene.
Hvordan opplever du at du bidrar til andre? Hvilke feller er det lett å gå i?
Heldigvis er jeg utrustet med godt humør og mye humor. Jeg ler lett og har egenskap til å få andre med meg. Jeg lå 2 mnd på Ullevål og gjennomgikk mange smertefulle dager og opplevde utrygghet og uavklarhet med egen situasjon, ulykkens omfang og jeg grublet fryktelig mye. Da jeg omsider fikk en lege som kunne klinisk prate med meg som pasient kom virkeligheten og planene ble sakte men sikkert lagt. Jeg har hele veien skrevet dagbok, tok bilder hver dag og det hele har kulminert i en 60 siders blekke – detaljrik med fargebilder. Bevis. Godt å ha godt å vise til, det er lett for andre å ikke helt ta det inn.
Mitt bidrag til andre ble å lage og holde foredrag basert på dagboken, gi råd og trøst til mismodige pasienter når jeg har fått slippe til. Bidra til å ta fatt i gleden og få perspektiv. Som pasient i 119 dager har jeg møtt mange likemenn, leger, sykepleiere og andre pasienter som trenger nye tanker for å se på seg selv og sin rolle. Eksempel er hvordan jeg grep fatt i min hoved- og kontaktlege på Ullevål kirurg og overlege Dr. F. I som ved henvendelse til pasienter snakket ned til dynen i stedenfor med pasienten – og det blir snakket i gåter på latin. Dårlig bed-side manner og jeg ble etter hvert flink til å si fra at jeg ikke skjønte hva han sa eller hva som er saken. Svaret var «du er redd for meg du». Nei, jeg er ikke redd for deg jeg er redd for det du sier – spesielt fordi ingen her på rommet skjønner en dritt latin. Da de andre pasientene lo løftet stemningen seg betraktelig og legen skjerpet seg motvillig. Humor. Å kunne by på seg selv.
I møte med likemenn og medpasienter på opptreningsoppholdene oppdaget jeg at de fleste var mest opptatt av å syte og klage over egen situasjon, de fikk ikke hjelpen de trengte, ble ikke bedre og maten var pyton. Ble etter hvert irritert og minnet dem på at å ha en sykdom, slite med smerter, bygge seg opp etter ulykke ikke er en konkurranse i hvem-som-har-det verst, fordi alle var der av samme årsak.
Unnskyldningene for å unngå å gjøre noe som helst er for mange lettere enn å faktisk gjøre noe. Så mitt mantra rundt medpasientene var og er «det er du som må gjøre jobben». Det satt.
Det enkleste er å leve i situasjonen, skylde på andre, ikke ta ansvar, bli sofaspøkelse og komme med unnskyldninger konsekvent. Nei jeg kan ikke trene fordi jeg har høyt blodtrykk. Kan ikke trene eller bli med deg fordi jeg har smerter.
Da jeg fikk holde foredraget mitt «da livet snudde» kom flere bort til meg etterpå og takket for at jeg minnet dem på at de må ta ansvar selv, at andre også har det ille, vi er i samme båt og det går an å ta tak i seg selv og ta ansvar for seg selv og egen helse. Det er mitt bidrag. Men; når sant skal sies har jeg også gitt en mental ørefik til positivitets spøkelse.
Sparke folk i gang og tro på seg selv og vise dem at de klarer dette. La dem lese i dagboken min. det er lov å ha dårlige dager og det er enda bedre å ha gode dager. Hvor viktig det er å lære å leve med og ikke i. Mitt bidrag er å vise veien opp av gjørma og ut i aktivitet. Vi mennesker blir det vi tenker.
Hvis du skulle beskrive kort alt du har vært igjennom – hvordan vil du gjøre det?
Livet snudde på 7 sekunder. Deal with it. Tok ansvar for meg selv, lot andre delta, slapp andre til, tok råd, veiledning. Det handler om ny innsikt, akseptere situasjonen, gjøre det beste ut av den, lære å ta en dag av gangen. Lære medisinsk terminologi.
Som pasient gjennom 18 mnd er erfaringene mange. Ufattelig mange. Jeg har erfart mer enn det jeg noen gang kunne ha forestilt meg – det 10 tok sekunder å få livet snudd på hodet. Livet føltes ødelagt, men er det ikke. Å miste noe som har vært selve livet er krevende
Min reise og erfaring handler om mobilisering, mot, vilje og styrke, mange tårer og umenneskelige smerter men også håp. En reise som startet med å kjøre inn i et gammelt tre og som ikke ender.
Sjokk, traume, sorg, savn. Glede, mestring, små skritt, mer mestring. Har smakt på avmakt, vært flau, forbanna, og stolt. Vraket gamle holdninger og fordommer. Nye folk inn, andre folk ut. Ny forståelse for livet og at det er mitt ansvar å gå videre tross alt.
Hva er dine verdier/ tankesett?
Som person er jeg og det jeg har stått for/står for endret siden ulykken. Verdiene mine er i bunn og grunn uendret og satt sammen blir verdiene ett ord som jeg har skrevet ned flere steder: HABAROT. Harmoni, balanse, rotfeste og trygghet i meg. Harmonien og balanse verdiene ble satt på hard prøve rett etter ulykken og jeg har for lenge siden innfunnet meg med at legingen tar tid – og jeg skjuler ikke at dette er en reise som er 50-50 psyken og fysikken. Ikke mye av verken harmoni eller balanse til tider men jobber med det. Har begynt å meditere. Ironisk nok har ordet rotfeste blitt viktig og et symbol i hverdagene. Bokstavelig talt siden det er venstre ben som ble smadret strever jeg med å få fysisk sette foten ned i bakken. Rotfeste har av seg selv blitt et mål. Vurderer å legge til en verdi som nå tar stor plass: Ressurs for andre.
Tankesettet endret seg fra å være micro orientert til å bli macro orientert. Jeg har vært nødt til å ta en dag av gangen. La tanker, sorg og savn rase i kroppen til jeg er ferdig med det den dagen. Blitt mer oppmerksom på å føle glede og faktisk oppdage hvor flott det er ute når solen skinner. Akseptere at andre kommer med lite gjennomtenkte spørsmål uten å bli irritert. Perspektiv. Tankesettet er i endring, omstillingen å lære å leve MED og ikke I sykdommen.
Begrave unnskyldningene som bare satte en stopper for det jeg visste jeg burde gjøre men egentlig ikke ville. Jeg brukte ulykken og situasjonen som skjold. En «boble», en tilstand som er vanlig når livet snus opp ned og for alle som lever med kroniske og varige diagnoser/sykdommer/etterdønninger. Vi trenger hjelp til å komme videre, til å akseptere, bearbeide og mobilisere VILJEN. Komme i balanse.
Det er viljen og mot som er nøkkelordene. Vilje til å se på tilværelsen med nye øyne, mot til å ta grep. Nye grep. Det er tankesettet om at livet er målet i seg selv og mitt ansvar.
Hvordan har du hatt glede av NLP?
Som NLP’er ligger verktøyene i ryggraden og jeg ble tvunget til å ta et oppgjør med meg selv og erstatte sinne og frustrasjon med nettopp mer harmoni og omstilling til å kunne føle glede og finne ro. Jeg gikk tidlig inn i «presens». Jeg er. Og det merkelige; fra sengen så jeg meg konsekvent i dissassosiert tilstand. Det var veldig greit å være bevisst på det. Jeg fikk med meg mer og slapp å gå innenfra og ut. Jeg så meg selv ovenfra og utenfra – jeg er sikker på at det reddet meg fra unødig tankekaos.
Jeg har hatt glede av øvelsen «bryting av emosjonelle bånd» når jeg ønsker å «kvitte» meg med energitappende mennesker som tidligere har vært en del av livet og som jeg nå ikke har mye til felles med. Som tidligere aktiv og konkurrerende alpinist har jeg hatt god forankring i og glede av å være en del av alpingjeng. Etter ulykken oppdaget jeg fort at dette var shallow-hal og at vi ikke har mye til felles lenger. Å ikke være en del av en gruppe var først vanskelig å fordøye, følte meg jo sveket. Men så forstod jeg at for å kunne gå videre måtte jeg ta et oppgjør. Øvelsene og innsikten i endring av tankesett har vært veldig verdifullt.
Setning med mening : «Bak enhver handling er det en god intensjon».
Hvordan har mennesker møtt deg? Hva har støttet og hva har undergravd?
Når ulykken rammer, rammer den også familie, pårørende, kjærester, barna. En ulykke får konsekvenser for samtlige rundt. Også jobben. Jeg hadde vært i jobben i 2 mnd. da dette skjedde. Jeg var så svak at jeg fikk kirurgen på sykehuset til å ringe sjefen min. Siden jeg er ansatt på Radiumhospitalet er medisinsk terminologi stammespråket. Sjefen min kom på sykehuset ved første anledning med roser og en klem. Don’t worry. Det her ordner vi. Ikke tenk på oss.
Få ord. En hel byrde borte. Jeg ble møtt med empati, raushet og godhet. Det har vært en reise i menneskers psyke og de jeg trodde jeg kjente. De gir seg ut for å ville deg vel, men viser det ikke. Illusjoner ble borte. Løgner og sannhet.
Fremmede som snakker høyt til meg når jeg er i rullestolen. Hjelpsomme butikkansatte som tilbyr handlehjelp og der fikk de en evig kunde. De som vil hjelpe og som gjør det, og de som i forbifarten sier «si fra hvis jeg kan hjelpe deg med noe» og ikke mener det.
Alle som har stilt opp, og de som virkelig har stilt opp overraskende. Støtten, heiaropene og praktisk hjelp. Og jeg har fått uventet støtte av legene på Ullevål og personale på Skogli. De heier på meg og jeg har gjort oddsene til skamme.
Det er ingenting som setter relasjoner mer i sannhetens lys enn når ulykken rammer. Hvem skal ut og hvem skal inn. Brutalt og ærlig. Stort sett har jeg blitt møtt med forståelse og undring. «Hvordan kunne dette skje»? Vel, det skjedde. «Stakkars deg» og «lykke til» er begreper jeg virkelig ikke setter pris på. Det samme «det kunne gått verre». Nei det kunne det ikke. Ikke for meg og jeg vil ikke ha dårlig samvittighet fordi jeg ikke ble mer ødelagt. Å ikke kunne gå mer holder. Jeg svarer og noen blir såret.
Forholdet mitt gikk i stykker. Det er ok. Det hadde sannsynligvis ikke vart uansett. Sannheter og illusjoner. Og veldig lærerikt. Vi er imidlertid veldig gode venner og jeg har absolutt en solid støtte i ham.
Benedictes råd: skriv dagbok, kvitt deg med mennesker som tapper energi og venner i forkledning. Stol på deg selv og vit at du er din egen arkitekt i ditt liv. Det er ingen skam å snu og senk kravene til deg selv og omgivelsene.
Benedicte Finnema holder nå foredrag for organisasjoner og helsemedarbeidere. Hun sier at hennes historie handler om å mobilisere viljen og tørre å ta oppgjør med den jeg var. Være ærlig mot meg selv, slutte å være offer, be om hjelp og bryte komfortsonen. Det måtte lister til for å se hva jeg kan gjøre i stedet for listen som inneholdt alle jeg gjorde. Kon
