Vi har en tendens til å gjøre stikk motsatt av foreldrene våre, sier eksperten til KK.
Du har nok hørt uttrykkene «Som mor, så datter» og «Eplet faller ikke langt fra stammen». Men er det virkelig slik at mange av oss ligner på foreldrene våre?
Nei, statistisk sett er de fleste døtre ikke som mødrene sine, og de fleste sønner er ikke som fedrene sine. Sannsynligvis er du ikke lik foreldrene dine, og mange mennesker ligner ikke mye mer på foreldrene sine enn på fremmede, skriver Psychology today. Det høres kanskje ulogisk ut at du ikke ligner mye mer på dine egne foreldre enn på en vilt fremmed, så hva er grunnen til at det er slik?
Det er logisk å tenke at barn ofte er som foreldrene sine, fordi personlighetstrekk er delvis arvelige. I flere tiår har psykologer studert personlighetstrekkene til genetisk like mennesker.
For eksempel har genetisk identiske tvillinger en tendens til å være omtrent dobbelt så like som ikke-identiske tvillinger i alle målbare personlighetstrekk, noe som viser at gener faktisk har noe med personlighetstrekk å gjøre.
Men det betyr ikke at genene dine bestemmer personligheten din. Faktisk betyr ikke gener så mye for personligheten din, og til og med eneggede tvillinger som deler 100 prosent av genene sine har vanligvis langt fra identiske personligheter.
Med tanke på at foreldre og barn bare deler rundt 50 prosent av genene, ikke 100 prosent som identiske tvillinger, er sannsynligheten enda lavere for at de har lik personlighet.
De fleste barn er ikke som sine foreldre
For de fleste er korrelasjonen mellom foreldre og barns personlighetstrekk et sted rundt 0,15, skriver Psychology today.
For å forstå det tallet, se for deg en studie der mange foreldre og barn blir bedt om å fylle ut et spørreskjema om personligheten sin. Hvert barn kan skåre lavt, middels eller høyt sammenlignet med alle andre barn i studien, og det samme gjelder foreldrene.
Hvis foreldre og barn var like, ville de nesten alltid fått like poeng. Men med en korrelasjon på 0,15 er sannsynligheten for at et barn og foreldrene hans skårer likt, omtrent 38 prosent. Dette er bare noen få prosentpoeng mer enn sannsynligheten for at helt fremmede får tilsvarende poengsum, som er på 33 prosent.
Det betyr at genene som barn og foreldre deler, ikke gjør dem mye likere enn to fremmede.
Gjelder ikke bare personligheten
At mange barn er ulike foreldrene sine, gjelder også andre faktorer enn personlighet.
For eksempel korrelerer foreldre og barns IQ-testresultater litt over 0,40. Igjen, hvis vi kategoriserer folk i lave, middels og høye grupper, betyr dette omtrent 45 prosent sannsynlighet for at et barn og foreldrene hans havner i samme kategori.
Eller ta høyde, som er en av de mest arvelige egenskapene. Foreldre og barns høyde korrelerer med omtrent 0,50, noe som betyr i underkant av 50 prosent sannsynlighet for at en lav, middels høy eller høy forelder også vil få et barn med tilsvarende høyde.
Miljøet rundt oss påvirker oss
– Gener har mye å si for personligheten vår, men en annen stor bidragsyter i utformingen av oss er det miljøet vi møter utenfor hjemmet. Spesielt i ungdomsårene er vi formbare og ikke minst åpne for nye impulser, så her kan mye av personligheten bli formet.
Det sier Christine Otterstad, som er coach og mentaltrener, til KK.
Andre faktorer, som at vi lever i en annen tid, vil gjøre oss ulike foreldrene våre.
– Mange av oss tar også bevisste og ubevisste valg der vi søker oss mot andre impulser, som gjør at vi utvikler oss i helt andre retninger enn foreldrene våre. Selv merker jeg hvordan jeg kan gjenkjenne trekk fra moren min i meg selv, og det gir meg alltid en støkk, på godt og vondt. Noen av trekkene velger jeg bevisst å «fjerne», mens andre trekk synes jeg er koselig å videreføre, sier Otterstad.
Hvis du har hatt en vanskelig oppvekst vil nok «ryggsekken» være litt fullere og tyngre av påvirkning, enn hos de som har hatt en ganske uproblematisk oppvekst. – Generelt kan vi som voksne velge mye selv når det gjelder personligheten vår, sier hun.
Valgene våre former oss
Ifølge forskning tar vi 35 000 valg hver dag, men 43 prosent av det vi gjør er vaner. Det vil si handlinger vi repeterer hver dag i samme kontekst, mens vi tenker på noe annet.
Vaner blir lett en del av den du er, og du kan også tro at du er dine vaner. Det er lett å tenke «Jeg er så dårlig til å gjennomføre» og at det betyr «jeg er en dårlig gjennomfører». Men vaner kan endres, og dermed kan en del av det som blir oppfattet som typisk deg også endres.
– Vi har ofte en tendens til å gjøre det stikk motsatte av våre foreldre, og våre valg former vårt liv. Jeg har vært systematisk og ryddig helt fra jeg var liten. Rommet mitt holdt jeg orden på, og jeg visste tidlig hva jeg hadde hvor. Jeg likte dårlig når moren min «rotet til mitt system», og at hun ikke la tingene på plassen sin.
Det sier Lene Fjellheim, som er coach og ledertrener i CoachTeam as, til KK.
Påvirkes av familien
Du kan nok kjenne deg igjen i at det er egenskaper og sider ved foreldrene dine som kan være irriterende, og som du selv ikke ønsker å arve. Det er valg vi tar som former personligheten vår.
– Jeg elsket moren min. Hun var kreativ, arrangerte de beste bursdagsselskapene og tok seg alltid tid til meg når behovet var der, men hun irriterte meg også grønn. Når hun ropte at middagen var klar, stod alle skapdører åpne, det var kaos på kjøkkenet og som oftest manglet et glass, en kniv eller noe annet på bordet. Det har nok gjort meg enda mer glad i system, forteller Fjellheim.
En av grunnene til at noen opplever at de ligner på foreldrene sine, er noe som kalles speilnevroner. Du har kanskje rukket tunge til en baby og blitt fascinert over at de hermer etter deg?
– Vi er skapt til å herme etter hverandres ansiktsuttrykk og gester. Det kan være forklaringen på at mange opplever deg som lik foreldrene dine, i og med at du over mange år har speilet dem du er mye sammen med, sier Fjellheim.
